Å gjenbruke og forlenge et produkts levetid* (levetiden på et produkt) innebærer ofte en stor besparelse av naturressurser. Men hvilke utfordringer og problemstillinger må både produsent og kjøper ta hensyn til?
Det finnes mange flere utfordringer som man må ta hensyn til ved gjenbruk av møbler. En av de vanskeligste utfordringene er å sikre at man ikke bryter gjeldende lovkrav og kan sikre at de komponentene som beholdes i møbelet ikke inneholder noen forbudte kjemikalier. Når produktet er renovert og slippes inn på markedet igjen, gjelder nåværende kjemikalielovgivning. Det innebærer at kjemikalier som var godkjente for 15 år siden, kan ha blitt forbudte i dag. For vi vil naturligvis ikke gjenbruke møbler med helseskadelige kjemikalier. Disse må i stedet tas ut av kretsløpet.
Kunder som vil kjøpe gjenbrukte møbler, må også stille seg selv følgende spørsmål:
Ett problem er at det lenge ikke har funnes noen tydelig definisjon av hva som regnes som et brukt møbel. Har møbelet blitt brukt og i så fall hvor lenge? Hva gjelder for møbler som har vært utstillingseksemplarer? I praksis kan man sette nyproduserte møbler i et utstillingsrom i en time, pakke dem ned igjen og hevde at de er brukte. En såkalt andrehåndsvare kan ha ulik stand og klassifiseres som ubrukt, ny stand, god stand eller brukt stand. Iblant er det vanskelig å vite om møbelet i det hele tatt har vært ute hos en kunde eller om det er blitt reklamert omgående. Et annet spørsmål er hvor stor andel som kan byttes ut for at det skal anses å være et gjenbrukt møbel, og ikke ”bare” et nyprodusert møbel med enkelte gjenbrukte komponenter?
Det er vanskelig å stille samme kvalitetskrav, fordi gjenbrukte møbler ofte er unike og ikke kan testes på et akkreditert laboratorium på samme måte som et nyprodusert møbel. Det kan også være vanskelig å stille miljøkrav på samme måte som til et nyprodusert møbel. Dette på grunn av at kunnskapen om de gjenbrukte delene ofte er mer begrenset. Hvis man stiller for tøffe miljøkrav, kommer ingen gjenbrukte møbler til å nå markedet i det hele tatt. Mangelen på bærekraftskrav *(bærekrafts krav) i anskaffelser av brukte møbler sammen med mangelen på en definisjon av hva som er et gjenbrukt møbel, har dessverre åpnet et smutthull som gjør at møbler av dårligere kvalitet kan komme inn på markedet. Dette smutthullet må tettes for at vi ikke skal få inn lavkvalitets- og miljøskadelige produkter på markedet. Det er viktig at innkjøperen eller kunden ikke aksepterer dårligere møbler bare fordi de er brukte.
Det finnes flere utfordringer når det gjelder gjenbruk som kanskje ikke er like opplagte. Hva gjelder for design- og opphavsrett? Kan en ekstern bedrift renovere og endre designen uten å begå brudd på eventuelle mønsterbeskyttelser og opphavsretter? Én måte å løse dette på er at bare originalprodusenten renoverer sine møbler. Denne løsningen er imidlertid ikke særlig praktisk for kunden fordi mange eier møbler fra ulike produsenter. De vil kunne benytte én leverandør i stedet for flere forskjellige, slik at de kan renovere sine møbler enkelt og raskt.
Gjenbrukte møbler er i seg selv veldig positivt. Gjenbrukte møbler innebærer imidlertid at vi må tenke oss om under produktutviklingen og ved innkjøp av møbler. Det er ikke uvanlig at kundene forventer at brukte og renoverte møbler skal være mye billigere enn et nyprodusert møbel fordi det finnes en forestilling om at kvaliteten er lavere enn for et helt nytt produkt. Møbelprodusentene må imidlertid ofte kjempe for at et renovert møbel overhodet ikke skal bli dyrere enn et nyprodusert møbel. Avhengig av hvilken type av møbel det er og hva som må renoveres, finnes det generelt følgende utfordringer for produsenten:
Et brukt møbel må identifiseres, pakkes og transporteres til et egnet renoveringslokale, enten hos en lokal møbelrenoverer * (møblet må enten renoveres lokalt) eller tilbake til originalprodusenten. Dette er kostnadsdrivende for et brukt møbel, mens et nyprodusert ikke har disse kostnadene.
Nyproduserte møbler kan produseres på løpende bånd, mens brukte møbler ofte krever mer individuelt arbeid med hvert møbel.
Generelt innebærer renovering mer manuelt arbeid og færre maskiner, noe som er kostnadsdrivende. Ved blant annet omlakkering kreves det momenter som ikke behøves for nyproduserte møbler, f.eks. sliping.
En retningslinje for møbelprodusenten er naturligvis at renoveringen ikke må bli dyrere enn nypris. Et rimelig mål er at det gjenbrukte møbelet bør koste rundt 80 prosent av nypris. For å oppnå dette må flere trinn oppfylles. Det er en stor fordel om møbelet helt fra starten av er blitt designet for å være enkelt å renovere. De delene som lett slites ut, må enkelt kunne byttes, f.eks. tekstiler eller overflatebehandlede komponenter. Det må heller ikke kreves spesialverktøy for å kunne demontere produktet. Det må også være mulig å skaffe reservedeler. Det er dessverre ikke uvanlig at produkter kasseres på grunn av at det er vanskelig å få tak i reservedeler. Hvis produsenten har standardkomponenter i større skala for flere produkter, er det mulig å ta tilbake komponentene, renovere dem og sette dem inn i nye møbler. Dette gjelder særlig komponenter som har større miljøbelastning, f.eks. fotkryss i aluminium som kan lakkes om samt gassfjærer eller andre metallkomponenter.
Som produsent er det en stor utfordring å komme i kontakt med kunder som sitter på uttjente møbler som skal erstattes. Møblene er ofte kjøpt hos en forhandler og etter noen år kan det derfor være vanskelig for produsenten å vite hvor det finnes møbler som eventuelt trenger renovering. Her kan forhandlerne spille en nøkkelrolle ved å etablere kontakt mellom kunde og produsent.
Et annet alternativ for å skape et sirkulært kretsløp er at man leier møbler i stedet for å kjøpe dem. Da får produsenten et økonomisk incitament til å skape produkter som er lette å vedlikeholde og renovere, samtidig som man vet hvor produktene befinner seg og kan ha en vedlikeholdsplan for møblene.